I år (2023) ble Nordisk Mesterskap arrangert i Vantaa, Finland. Agility er anerkjent som en sport i Finland, og det er en utbredt sport med mange haller, klubber og trening fasiliteter omkring i landet. Bare ved Ojanko Areena (hvor mesterskapet ble avholdt) var det omtrent 12 utendørsbaner, i tillegg til banene innendørs i hallen. Jeg hadde derfor høye forventninger til at dette kom til å bli et vel gjennomført mesterskap med Finland som arrangør.
Turen til Finland
Jeg og Zen kjørte sammen med Esther og Dixie, via Sverige, hvor vi tok fergen fra Stockholm til Helsinki. På fergen hadde vi lugar hvor hundene fikk lov til å være, og det var ganske greit å ta ettermiddagsbåten slik vi fikk spise litt, få en god natt søvn, og våkne opp når vi var fremme i Helsinki.
Etter å ha reist mye med Zen, vet jeg at han takler det meste av stress og styr. På fergen var det ganske trangt om plassen da vi skulle gå fra bildekket til lugaren, og folk flest er dessverre veldig uforsiktige med hvor de trør. Jeg bruker ofte «gå bak» kommandoen for Zen slik at jeg kan gå foran og sørge for at ikke folk tråkker på ham.
Tisseplassen for hundene på båten var ikke særlig delikat, med en «kasse» grus og en stolpe i midten. Zen fant raskt utav det, men han ville ikke bli værende lengre enn nødvendig i «tissekassen». For tisper var det ikke så veldig enkelt og vi så flere av tispene tisse direkte på dekket heller.
Vel fremme i Vantaa delte vi en AirBnB med Trine, Tonje og Monica en kort kjøretur fra arenaen og med en nydelig park rett i nærheten. Vi ankom i god tid slik at både vi og hundene får tid til å slappe godt av før mesterskapet startet. Siden det var et normalt stevne dagen før mesterskapet deltok vi på dette, både for å teste formen og underlaget.
Litt stang ut og en omvei på hjemveien
Mesterskapet ble litt stang ut for meg og Zen sin del. Vi hadde noen fantastiske momenter og øyeblikk sammen, men det ble ikke finale eller resultat på oss. Skal ikke lyve, og si jeg ikke er skuffet over min egen prestasjon, men det er også en bekreftelse på hvor mye jeg bryr meg, og ikke minst hvor klar jeg er for revansje i neste mesterskap som blir VM i Oktober.
Selv om resultatene uteble er det en helt egen følelse og magi å løpe på slike arenaer og mesterskap som dette. Det å få se lagkamerater kjøre på og sette løpene sine 100% er fantastisk å få se live! Er utrolig stolt av å være en del av det norske landslaget som virkelig slo i fra seg med både 1. og 2. plass i Small med Kjersti & Agi, og Elin & Clay, og beste Esther og Dixie som startet sist i finalen fordi de ledet!
Kunne gjerne vært foruten den “lille” omveien vi fikk på vei hjem da bilen brøt sammen på motorveien utenfor Turku, og det plutselig ble en ekstra natt i Turku. Heldigvis ble bilen fikset dagen etterpå, og vi kom oss til slutt hjemover.
Nå er jeg ivrig etter å fortsette jobben mot VM og gjøre oss klar for vårt neste eventyr sammen!
